NÅR ELEVEN ER REDE…
"Mitt liv er ikke mitt" forteller Winona. "Det ga jeg fra meg for lenge siden. Jeg venter. Jeg er trett. På slutten av denne sommeren, en skjønn, stille natt, ba jeg. Og de kom til meg. De sa til meg at jeg hadde gitt meg selv til folket og at jeg kunne få velge. Jeg kunne bli her litt lenger eller jeg kunne gå over i vinterens mørke. De sa at kroppen min ville gå tilbake til bestemor jord, og at min ånd ville gå over til den andre siden. Jeg har ventet. Jeg fortalte dem at jeg var trett og at jeg var klar til å dra. De sa at de snart ville komme og hente meg."
Går det an å velge å dø uten å ta livet av seg? Hva er det som går av Winona Pathfinder, den gamle halvblods indianerkvinnen som har kommet til byen for å få satt opp testamentet sitt. Hun er verken syk, deprimert eller suicidal, men hun har varslet sin egen avgang fra denne jord.
Ifølge sivilisert og normal tankegang er ikke sånt mulig, så det er best å få damen til behandling. Den moderne kvartblods datteren bringer derfor Winona til den hvite psykologen, og leseren får snart mange gode grunner til å gjenta det betimelige spørsmålet: "Hvem er egentlig den gale?"
Det blir ujevnt parti. Winona har bestemor jord og bestefedre i alle himmelretninger med seg, pluss den hellige bønne-pipen sin, så hva kan en moderne psykolog stille opp med? Ikke for det, akkurat denne psykologen har allerede tatt sine første små steg bort fra galskapen og firkanttryggheten og inn i uvissheten - møtet mellom de to kvinnene er selvsagt langt fra tilfeldig. Winona ville ha "gått over" allerede, om det ikke var for beskjeden fra den andre siden om at hun hadde en viktig oppgave å utføre først. Det var en elev som var rede, og Winona skulle stå for opplæringen.
SJELEMØTE.
Terapeuten - eksperten på ulykkelige sjeler - trodde hun skulle møte
en deprimert, tvangsforflyttet enke. Men bortsett fra at hun snakket mye om
døden, virket ikke den gamle indianerkvinnen særlig deprimert.
Etter hvert som Meggie lærer å lytte, hører hun dessuten
at det er selve livet den gamle snakker om.
Hun skjønner etter hvert at hun - i sitt fåfengte forsøk
på å få en gammel klok kvinne bort fra sitt uforståelige
dødsønske - er i ferd med å motta full opplæring
om døden, livet og de valgene vi gjør. Hun har møtt akkurat
den hun trengte, en sjelden ekspert på mennesker som ikke har funnet
sin sjel ennå.
For en kvinne som ikke er sann mot sin kvinnelighet, har verken funnet sin sjel eller møtt sin mann. Sirkelen er ikke sluttet. Meggie har et ulykkelig ekteskap bak seg, og er som så mange moderne kvinner desillusjonert når det gjelder kjærlighet og parforhold.
Ifølge Winona er det ikke rart at det går
som det går, for hvite mennesker lever opp-ned-liv. Når man
kjører rundt med klistremerker på bilen med slagord som "Kvinner
trenger menn like mye som en fisk trenger en sykkel", er det ikke
mye balanse å spore.
Psykologen trenger denne pasienten sin nesten mer enn Winonas hverdagspipe
trenger å fylles og tennes. Snart innvies den hvite i de hellige bønnepipe-ritualene
og inviteres inn i en verden som ikke vet om firkanter og hvor veien er rød.
Møtet med Winona gir Meggie er en enestående mulighet til å velge sirkelen i stedet for firkanten - velge solens vei og bli et månens speil igjen.